Den som lever får se..

Rolf Beev hadde forelesningen og etter en munter og grei entre, frisket han til med litt binær og hexadesimal aritmetikk – stemningen var litt usikker noen sekunder (mens Rolf gjorde en liten kunstpause). Folk tok det hele med fatning, men først etter at Rolf hadde fortalt at dette ikke var påkrevd kunnskap, “ikke ennå ihvertfall”. Han minnet imidlertid om at den hexadesimale notasjonen var nyttig i forbindelse med fargeangivelser i HTML/CSS.

Etter denne innledningen tok han for seg MLene – neida, ikke Marxist-Leninistene men Markup Languages. Det var en kort, men iteressant, påminnelse om at hjulet heller ikke denne gang var oppfunnet på nytt, og at MLs historie med letthet kunne trekkes som en tråd fra Gutenberg til nå. Vi gikk igjennom SGML, et metaspråk som er basis for for både HTML, XML og for den saks skyld XHTML.  Etter pausen fikk vi noen muntre historier om håndholdte støysenderes anvendelse og fortreffelighet, og avslutningsvis en introduksjon til protokollenes verden.

Hva er en protokoll?

Et enkelt svar er at det er et sett med regler mellom to parter (maskinvare, programvare eller begge) om hvordan informasjon skal utveksles.

Eksempler takk!
Med fare for overforenkling, så synes jeg likevel vi har et godt eksempel i gode gamle snailmail. Og selv om jeg teknisk sett ikke gjengir tingene helt korrekt så mener jeg likevel at analogien funker rimelig bra.

Situasjon:

Jeg har satt meg ned for å skrive og sende en epost til en venn av meg hvor jeg forteller at jeg sender en bursdagspresang til han. Begge operasjoner er avhengig av forskjellige protokoller for meldingsutveksling.

Følgende skjer: 

Min epost er skrevet og jeg trykker <send> – nå kommer voodoo-delen. Siden det meste over nettet er helautomatisert, så trenger man litt forskjellige typer innpakning.  Prinsippet er likevel temmelig likt det som foregår i smailmail.

Eposten min blir pakket inn i en SMTPkonvolutt med både mottakers og avsenders epostadresse på. Kunnskap om mottakers ”postkontor” finnes på bakgrunn av konvoluttens postnr/poststed og er det samme som står etter krøllalfa @bladibladi.noe. Herfra sendes SMTPkonvolutten (rett nok behørig innpakket i andre konvolutter i tillegg – TCP  -  IP  -  Ethernet….) til første ruter (sorteringssentral) som finner neste, som finner neste som, som , som….. inntil eposten min ankommer den elektroniske varianten av mottakers postkontor (post-tjener/mail server). Brevet dukker opp hos mottaker idet han/hun åpner sin postkasse (mailklient) som selvsagt sjekker innom mailserveren for å se om det er kommet post. Denne øvelsen krever at man identifiserer seg, noe som skjer ved hjelp av POP3 protokollen (evt IMAP). Dersom identifikasjon er ok og posten er dukket opp, vil man få utlevert denne.

Så over til bursdagspresangen.
Jeg har pakket den pent inn i gavepapir og sløyfe selvsagt – i tillegg pakker jeg den også inn i mer værbestandig gråpapir slik at adresseinformasjon og slikt ikke forsvinner og resulterer i en ”mistet IP-pakke”. Utenpå skriver jeg mottakers navn, adresse og postadresse, jeg fører også på min egen adresse i tilfelle den ikke kan leveres. Avslutningsvis kjøper jeg frimerker som limes på pakken. Jeg har altså klargjort pakken for sending og trykker på sendknappen ved å fysisk levere den på postkontoret (snailmails SMTP). Postkontoret leverer denne til nærmeste ruter (sorteringssentral) som i sin tur besørger den videre til neste osv osv.. inntil den dukker opp på det postkontor som har min venns lokaladresse som nedslagsfelt. Protokollene TCP, IP og Ethernet er dekket som transportprotokoller mellom avsenders og mottakers postkontor. Så følger et lite avvik fra eposten, nemlig at mottaker får en liten melding i posten om at det er kommet pakke til han – men dette er jo snailmails variant av POP3 protokollen, så da så. Resten er plankekjøring, min venn suser lykkelig avgårde til postkontoret, identifiserer seg og får pakken utlevert.

Senterpartiet, et selverklært sentrumsparti som har deltatt i regjeringer på både venstre- og høyresiden i norsk politikk, er selvsagt også “på nett”.

Jeg har ikke tenkt å skrive et essay om Senterpartiets historie (Sp, Wikipedia), men jeg har likevel behov for å trekke noen tråder bakover i tid for å belyse andre poenger. De har sin opprinnelse fra Norges Landmannsforbund (Bondelaget), og bar lenge navnet Bondepartiet inntil de i 1959 skiftet navn til Senterpartiet.

Senterpartiet startet sitt virke som et programfestet interesseparti for norske kornbønder og noe senere som talerør for norske primærnæringer (landbruk og fiske). Til tross for enkelte underlig politiske stunt opp gjennom tiden, har de likevel holdt fast ved sin landbrukstilhørighet – i dag artikulert i en framheving av de “grønne verdier”, et begrep og metafor for det naturlige, det opprinnelige, livskvalitet m.m. Politisk sett vil begrepet “grønne verdier” blant annet stå som en slags garantist for miljøhensyn. En annen, og mye vagere tilknyttet, tilleggsdefinisjon, er “solidaritet”. Jeg ser på det som et slags forsøk på å frata arbeiderbevegelsens, nærmest monopoliserte, tilknytning til ordet.

Senterpartiets nettsted står så visst ikke tilbake for å understreke nettopp denne tilknytningen, idet de overlesser sidene sine med fargen grønt. Bakgrunnsfarger, overskrifter, tekst, ja til og med bildene av partiets stortingspolitikere har et solid innslag av grønt i seg. At dette er et bevisst designmessig trekk, trenger vi ikke tvile på. Senterpartiets bruk av grønnfarge er i seg selv en meddelelsesform, og fargen benyttes for å understreke partiets “grønne politikk”.

Senterpartiets logo er en stilisert variant av et kløverblad, nærmere bestemt en firkløver. Logoens denotative betydning er for så vidt grei – det er en vanlig plante i bondens marker og enger. Logoens konnotative betydninger er flere:

• Kløveren er en næringsrik plante og gir godt beite. I overført betydning kan dette fortelle at det samme gjelder for oss – dersom Senterpartiet kommer til makten vil det gi “godt beite” for alle som bor i dette landet.

• Firkløveren er et tegn som indikerer hell, og som har sin opprinnelse i gammel folketro/overtro.

• Den stiliserte firkløveren har utpreget hjerteformede blader, og hjerteformens egen konnotative betydning er bl.a. kjærlighet og omtanke. Kløverens blader er fra naturens side mer runde enn hjerteformede, dermed mistenker jeg logodesigneren for å bevisst ha valgt hjerteformen for å framheve dennes overførte betydning.

• I Sp-logoen er kløverbladenes stilker formet som piler, pekende inn mot sentrum, som for å minne oss om at vi har med et sentrumsparti å gjøre.

• Som om ikke dette var nok, så er selve kløverbladet plassert midt mellom ordene “senter” og “partiet“, enda et tegn som peker mot sentrum og dermed sentrumspolitikk – hva nå det egentlig er.

 Nettstedet har et ganske ordinært, og til dels kjedelig, design. Utover at det er veldig grønt, så har man et statisk overskriftsvindu med navigasjonsknapper. Til venstre finner man en nedtrekksmeny, samt et bilde av partilederen. Det kommer ikke som et sjokk at partilederen kommer gående mot en i grønn jakke og med trær i bakgrunnen, begge deler er tegn som peker mot partiets “grønne politikk”. Jeg glemte nesten å fortelle om en litt unnselig tekstlink som bærer oppfordringen “bli medlem”, den er plassert mellom nedtrekksmenyen og bildet av partilederen.

Hovedartikler blir presentert i midterste vindu, og da med partilederens artikkel øverst og med størst plassbruk. Den intenderte effekten av en slik plassering og plassbruk er kanskje å hedre sin partileder, men det vil ganske sikkert oppfattes av mange som en maktmarkering, noe som kan betegnes som en ikke-intendert effekt. Lenger nede på siden følger eldre artikler i stadig enklere utførelse, noe som for så vidt fungerer greit sett i forhold til artiklenes reduserte aktualitet.

På forsidens høyre kant finner man en kalender som kan klikkes i for å se hvilke aktiviteter som foregår en gitt dato, dessuten er det også en søkefunksjon som kan være til hjelp – den søker i nettstedets egne artikler/arkiver.

Bruken av grafiske elementer er tilstede, men i relativt sparsom grad. I all hovedsak er det artiklenes skrevne tekst som bærer budskapet. I den grad det brukes bilder, er de bare unntaksvis brukt som lenker til underliggende artikkel.Logoen brukes nesten alltid som “retur til forside”, en litt slurvete mangel at den ikke gjennomgående brukes som returknapp.Det finnes tekstlenker til enkelte videoklipp, men lenkingen er klossete laget i det man må klikke her og deretter der og tilslutt på den aktuelle videoen som likevel ikke finnes…En, i beste fall, litt morsom detalj er å finne under “ledige stillinger i senterpartiet“, hvor grafisk designer har gått litt amok med senterpartiets firkløver, og brukt disse som tegneelementer i et norgeskart, kanskje vedkommende formidler et ønske om hvordan norges politiske kart bør se ut?

Nettstedet bærer preg av mange små svakheter, som manglende konsistens i bruk av navigasjons knapper, både med hensyn på hvor man blir sendt og hvorvidt grafiske elementer brukes som lenker. Navigasjonslenkene i overskriftsvinduet fungerer stort sett bra, med unntak for “senterungdommen”, hvor man blir sendt ut av moderpartiets nettsted med tilhørende designendring. Ikke noe stort problem, men det gjør nettstedets design litt mer “slitt i kantene”.

Senterpartiets budskap hviler i alt for stor grad på tekst, i snever betydning, og virker dermed lite tiltalende. Det som holder nettstedet sammen, og som uten noe snev av tvil knytter parti og nettsted sammen, er grønnfargen, men den er ikke nok til å holde min interesse oppe.

I en annen kontekst ville bruken av fargen grønn indikere uvitenhet, umodenhet, at man er nybegynner – kanskje noe å tenke på for Senterpartiets designere. I mine øyne virker de litt for grønn i webdesignfaget.

pdf versjon: Obligatorisk oppgave nr1

I et øyeblikk av totalt fravær fornuftig tanke, greide jeg å slette mitt innlegg om arbeidsrommet mitt – i tillegg hadde jeg skrevet det inn direkte i bloggen og dermed ingen backup av greiene  -  grr.

En kort oppsummering bare sånn for ordens skyld da – jeg gidder ikke legge sjelen min i det enda en gang.

Rommet består av lyse farger og enkle møbler. Det er ingen gjennomgående stil over møblementet utover trehvite overflater. Bordbein og hylleknekter omfatter både svarte, hvite og sølvgrå enheter. Rommet er fullt av hylleseksjoner og skap (vises ikke på bildene). Jeg er glad i den lyse årstiden, og fargene som er brukt henleder tankene mine i den retning  -  dette føles ekstra viktig gjennom vintermånedene. Enkelte detaljer viser at jeg setter pris på store og små elektroniske duppeditter. Enkelte titler i bokhyllen forteller både litt om min alder og interesser. Den observante iakttager vil nok også notere seg detaljer som forteller at dette rommet har vært brukt til andre ting tidligere – magasinsamlere med mikke mus merker på, liggende samleperm for tegneserier, madrass montert opp etter veggen o.l.
 

 printeravdeling                  bokhylle                arbeidspult

Ettersom mitt hjemmenettverk gikk åt skogen i forbindelse med at adslmodemet sendte SOS røyksignaler mot taket (og røykvarsleren), måtte jeg finne en nødløsning for distribusjon av mine utmerkede essays. I likhet med vann og strøm gikk jeg for minste motstands vei, bloggen (hovedsaklig i mangel på tid til å få opp igjen de forskjellige rutere og NATinger). Dermed blir dette min distribusjonskanal for de tre essayene som skal skrives.

Essay nr. 1

Essay nr. 2

Essay nr. 3

Coming back to this one, I have used too much time trying to figure out the cause of different problems I got while administering my new blog. Now it’s off for a relaxing weekend instead.

Have a nice one!